torsdag 7. mars 2013

Å Reise Er å Leve...

OBS!
Et langt innlegg! 


De fleste som kjenner meg, vet at jeg er veldig glad i å reise... 
Og reising har det faktisk blitt ganske mye av.

Krystallklart vann på Boracay, Filippinene 2012

Bilde fra Koh Samet- Thailand 2010

Koh Samet- Thailand 2010


I 2008 var jeg på min første tur til Asia.
Turen gikk til Filippinene og Singapore. Jeg reiste sammen med min kjære, pappa og kona til pappa.
Turen var fantastisk, og for meg skulle turen bli en veldig viktig tur!

Boracay, Filippinene 2008.
Lite visste jeg om hva som ventet meg, men følelsen av å ankomme Asia (Spesielt Filippinene) for første gang, var helt ubeskrivelig. For et sted, for en varme, for en fantastisk natur, kultur og ikke minst fantastiske mennesker... Lukten av varmt vær, palmer, varm asfalt og eksos... Høres rart ut, men den traff meg midt i hjertet!

Noe annet som også traff meg (ganske ventet, faktisk)  er alle barna jeg har møtt. Barn (ungdom og voksne) som lever under kår som vi aldri kan sette oss inn i, før vi selv opplever dette.
På bildet over ser dere meg sammen med en 10 mnd gammel gutt. Denne gutten lever på gaten, med søskene sine. Foreldrene var endten ikke å se, eller lå å sov ut alkoholrusen under noen palmetrær...
For meg var dette et hardt møte med virkeligheten...

Endel steder i Filippinene har en hjerterå forskjell på fattig og rik, og på "heldig" og "uheldig".
Jeg var innom barnehjem, opplevde fattige barn på nært hold, og knyttet sterke bånd til barn som ikke har fått utdelt like gode kort som alle andre...


Boracay 2008


Under turene bor vi store deler av turen hos min stemor sin familie.
Huset er ganske oppdatert ifht. andre hus i området, men allikevel må vi leve på en måte som er uvandt for oss. En noe mer primitiv måte å leve på...


Peter spiller basketball med guttene i gata. 

Det ble flere turer til Asia i fremtiden... Min første tur var i juni 2008, neste tur ble til Thailand i November 2010. Deretter ble det tur til Thailand igjen i August 2011, og tilbake til Filippinene i August 2012. Min siste tur til Filippinene var jeg i November 2012.

Reisefølget Thailand August 2011.

Singapore Zoo, Juni 2008.
For meg har dette vært viktige turer. Masse opplevelser, erfaringer, følelser, vennskap og relasjoner. Mest av alt har det vært menneskene jeg har møtt, blitt kjent med og blitt glad i, som har satt spor i mitt hjerte.
Alle de gode minnene og alle opplevelsene... Karaokekveldene, solnedgangene, konsertene, soloppgangene, dansegulvene, utfluktene, språk-leksjonene og kommunikasjonen..

Hver gang reiser jeg hjem med tårer i øynene, og drømmer om å komme snart tilbake...
For meg har Filippinene blitt mitt "hjem nr. 2".


Michael, Linda, Along, Takeo og Roldan.
Tagum, Filippinene November 2012.

Muriel, meg, Linda og Along.
November 2012

Welson, meg, Ash, Antonio, Linda og Aldrin.
Boracay, Filippinene, November 2012.

Monica og Clarissa
Boracay, Filippinene November 2012
Sommeren 2008 var som sagt min første gang på tur i Asia. Som veldig mange vet, ble denne turen litt ekstra spesiell for meg. Mye fordi jeg på denne turen møtte en av disse barna jeg knyttet sterke bånd til. En gutt som har blitt veldig betydningsfull for meg.
De fleste som kjenner meg vet godt om denne gutten, og kjenner han igjen fra bildene mine.
Gutten jeg snakker om, er Muriel, gutten helt til venstre på bildet under.


Muriel, Along, Tearl og Arar.
Sommeren 2008.
Første gangen jeg møtte han var han en 12år gammel gutt. Veldig smart og gløgg, og snakket veldig godt engelsk..
En gutt som har opplevd masse for sin unge alder, og vi ble fort godt kjent.
Jeg skjønte allerede da at denne gutten kom jeg til å bli veldig glad i!

En tårefull avskjed sommeren 2008, og et gledelig  gjensyn sommeren 2012.

Av personlige grunner valgte jeg å ikke dra tilbake før 4 år senere, men savnet hadde vært stort, og  gjensynsgleden var enda større.

Meg og Muriel
Tagum, Filippinene November 2012

Jeg velger å tro at jeg alltid vil ha en del av mitt hjerte i Filippinene...
Ikke bare hos denne gutten, men også hos alle de andre der nede, som har blitt en del av mitt liv, vært med å gitt meg gode opplevelser, og som jeg holder gjevnlig kontakten med, selv når jeg nå er 30 timers reise unna, og 7 timers forskjell fra deres tid.

Muriel hadde blitt så stor siden jeg møtte han første gangen. 16,5 år gammel nå, med jobb, skole og full timeplan. Han klarer seg veldig bra, og jeg er så stolt av at han! :)



Boracay, Filippinene.
August 2012
 Jeg er så utrolig takknemlig for opplevelsene jeg har fått på mine turer, og på all erfaring det har gitt meg.
Jeg har blitt både "søster" og "tante" (Ate Sandra og Tita Sandra) , og menneskene jeg har blitt kjent med har blitt som en ekstra utvidelse av familien min.

Mine føtter i sanden på Samal Island
Filippinene August 2012.

På disse turene har jeg også tatt med meg erfaring fra jordskjelv (Målt til 6,5 på richterskalaen) og tyfoner. Utrolig skremmende værfenomener, noe mange der nede faktisk lever med flere ganger i året.. (Grøss...)

Peter går på piren på Samal Island
Filippinene August 2012

 Jeg må jo ikke glemme å nevne hvor heldig jeg er med min kjære!
Jeg er også så takknemmelig for at han er den han er...
Han er forståelsesfull, støttende og tilstede for meg. Han trøster meg når avskjeder må taes, og han støtter meg når jeg jobber mye og sparer penger til tur. Han er en utrolig god støtte, reisevenn og kjæreste!

Peter og meg
Boracay, Filippinene August 2012.
 Og jeg må også si at jeg har blitt mye mer takknemlig for alle godene vårt kjære land Norge har å gi oss. Vi er utrolig heldige som bor i et så trygt og godt land, det er sikkert og visst!

 Dette ble et langt innlegg, med mange bilder.
Ønsket rett og slett bare å dele noen tanker, følelser og bilder med dere.

Ha en fin kveld alle sammen! <3

- To Travel is to be alive! Some thougts about leaving a piece of my heart in another country, far far away.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei!
Legg gjerne igjen en kommentar, det er alltid veldig hyggelig!

Mvh Sandra - Med Hjertet i Skyene-